I stort format viste samarbeidet med arkitektene Lund & Slaatto at arkitektene også trengte interiørarkitektekspertise. Resultatene imponerte nasjonalt med sin sentrale plassering i hovedstaden, som uteserveringene Henrikke (1977) og Paviljongen, den såkalte Moltemyra (1980). Ny brolegging og nye sitteplasser i Studenterlunden, nye benker på Universitetsplassen (1986), var anvendelige og brukerrelaterte utemøbler for allmennheten. Bjørns innredning og møbler til Asker rådhus (1964-65) var eksempler på begrensningens muligheter. De avanserte uttrykkene i studentkjelleren på Chateau Neuf, med frilagte ventilasjonsanlegg, i forhold til det strenge modulbaserte uttrykket i innredningene i Norges Bank (1976-86), viste et formidabelt faglig spenn.
Revitaliseringen av det som hadde vært brenneri på Røykenvik på Hadeland, var ny innredning beregnet for virksomhet i egen regi. Anlegget imponerte med all sin mørke grå Altaskifer i spesialformater. Økonomiske nedgangstider både i Europa og Norge stanset imidlertid dette storslagne prosjektet før det kom i bærekraftig drift (1985-89).
I mindre format ga Bjørn organisk form til både vindusvridere og dørvridere for Trio Fabrikker. Produktene ble tildelt gullmedalje på Triennale di Milano allerede i 1957 og Designprisen i 1961. Dørvrideren produseres nå på nytt. Fjellspaden var et funksjonelt redskap som ble tildelt Merket for God Design i 1969.
Som møbeldesigner utviklet han såkalte Kulturmøbler for Fora Form beregnet for kinoer, teatre (Nasjonalteateret) og auditorier. Samarbeidet med designer Terje Meyer og arkitekt Per Ødegaard ga en rik flora av produkter preget av systemtenkning for industriell serietilvirking. Diverse premierte møbelutkast ble satt i serieproduksjon og blant annet benyttet ved Veritas hovedkontor på Høvik (1972-76).
Han var til og fra som lærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Lærergjerningen ble avsluttet med et professor II engasjement. Bjørn stilte vriene innredningsoppgaver i vanskelige rom. Vi studenter måtte både kjenne etter og tenke minst to ganger, sågar på egen hånd.
Den permanente draktutstillingen i toppetasjen i Kunstindustrimuseet var vel et av Bjørn A. Larsens mest vellykkede arbeider. Innglassingene spente mellom gulv og tak, var asymmetrisk plassert, svakt allmennbelyste med lavthengende spesialformet punktbelysning. Sammenhengen mellom rom, avgrensninger i rommet og belysningen hadde ett formål: å underordne seg og fremheve - drakter. Sant å si et vennlig og kultivert standpunkt som også preget væremåten til hedersmannen Bjørn A. Larsen.
Svein Gusrud