Mye av årsaken til dette er at hovedkriteriet for møbelvalg er pris, uten at den større sammenhengen blir hensyntatt. Det er en sannhet at vi ikke kan produsere de billigste varene, men vi kan kanskje produsere de beste - hvis kriteriene for valg er en kombinasjon av design, bærekraft og kvalitet.
Som interiørarkitekter og som private forbrukere har vi et utvidet ansvar. Gjennom våre valg kan vi påvirke hvordan ressursforvalting blir håndtert. Vi kan påvirke arbeidsforholdene til de som produserer våre møbler, og vi kan vektlegge kort vei mellom produsent og forbruker. Det burde være et mål at spillereglene er like for alle som bidrar i produksjon og verdiskaping, i Norge og ellers i verden.
Hvis vi som interiørarkitekter hadde vært flinkere til å se og bruke de mulighetene som ligger i norsk industri, ville vi over tid kanskje se en oppblomstring og mangfoldig utvikling av nye produkter. En bredere tilgang på norske interiørvarer basert på kvalitet og bærekraft, kan gi gjenklang ut over våre grenser.
Og økende etterspørsel gir, som kjent, økende tilbud.
Vi har gjennom de siste 20 årene sett at den norske møbelindustrien er blitt mindre og mangfoldet er redusert. Som et sørgelig resultat er mye kompetanse i ferd med å forsvinne. I dag er det for eksempel, ikke mulig å produsere en heltrestol industrielt i Norge. Tilsvarende hadde vi tidligere tre store norske aktører på laminering. Nå er de alle borte, sammen med kompetansen og håndverket. Dette har blitt en ond nedadgående spiral som vi må være med på å snu.
La oss promotere bruk av norske møbler og leverandører i offentlige og private prosjekter ved å dyrke vår egenart, bærekraft og kvalitet. Som interiørarkitekt, landskapsarkitekt eller arkitekt: Bruk store prosjekter for å stille krav til innkjøper, jobbe innovativt og skape særegne produkter som kan bidra til at Norge kan vokse som et industrielt og designmessig foregangsland innen møbel og innredning.
La oss ta litt ansvar for fremtiden vår.
Fredrik Torsteinsen
Styremedlem i NIL, møbeldesigner MNIL