Vi er rike, det hersker det ingen tvil om. I den rikdommen har vi muligheten til å utvikle, bygge og leke på måter vi som samfunn aldri har kunnet tidligere. Kulturhusene, de kommersielle senterne og de forunderlig mange leilighetskompleksene som spretter opp fra byggegropene rundt om i landet, fremkaller nye bilder av hva Norge er og skal oppfattes som.
I Dokkveien på vei ned mot Rådhuskaia fra Oslos vestkant, passerte jeg nylig det nye Nasjonalmuseet, eller rettere sagt det som skal bli det nye Nasjonalmuseet. De grovhugde steinene og skyteskårene som utgjør den snart 800 år gamle Akershus Festning danner fondmotivet i enden av gata. Festningens tunge og tette preg fikk ekko av de kontrollert arytmisk komponerte fasadesteinene i det nye museumsbygget. Skyteskårene i det nye Nasjonalmuseet har tatt form av få, men strategisk plasserte lysåpninger i det veldige fasadelivet. Vel vitende om trærne som skal plantes langs fasaden, som utvilsomt vil gjøre den voldsomme fasaden vennligere mot gaterommet, tenkte jeg allikevel et øyeblikk på om kulturell høyborg ble vurdert som prosjektets motto. Opplevelsen fikk meg til å tenke rundt hva dette nye byrommet er som et rom å oppleve, tenke, føle og handle i.
I designundervisningen på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) har det blitt anlagt et produktsemantisk perspektiv på formkultur, anført av blant andre professor Svein Gusrud. Søken etter objektenes identitet, kommunisert gjennom sine formale og konnotative kvaliteter, står sentralt og likevektig med objektet eller situasjonens funksjonelle rolle og potensial. Det produktsemantiske blikket tør jeg hevde er taktsettende for hvordan norske interiørarkitekter og møbeldesignere betrakter våre bygde omgivelser og fyller sin egen praksis. Det er med utgangspunkt i dette blikket jeg spør; hva uttrykker de nye bybildene som er i ferd med å manifestere seg rundt oss?
Samtidens samtidighet gjør kanskje at norske arkitekter, formgivere, oppdragsgivere og brukere blir fartsblinde i forhold til å være fullt klar over hva budskapet eller ambisjonen med våre bygde omgivelser skal være før, og i det, de tar form. Investeringshunger og søken etter løsninger på funksjonelle eller samfunnsmessige utfordringer og potensialer leser jeg som klare motivasjoner. De motivene blir også utførlig belyst i ulike medier.
Jeg etterlyser en større grad av vilje til å snakke om hva vi ønsker at byene, rommene i og mellom husene skal kommunisere – det som skaper oppfattelsen av hva omgivelsene våre uttrykker. Jeg ser ambisjoner om skyline-horisonter i flatbygdene og festningsverk i byens rekreasjonsområder. Jeg følger fenomenene med interesse og undring – ofte også med begeistring. Jeg skulle allikevel leve så mye bedre hvis samfunnsdebatten tvang frem grundigere redegjørelser rundt uttrykket som etterlates der vi bygger og ombygger. Det er nettopp på de stedene jeg skal bevisstgjøre meg om hvem vi er som samfunn og hvor vi er på vei.
Hans Christian E. Thomassen
Styremedlem i NIL, interiørarkitekt MNIL