I de offentlige oppdragene der interiørarkitekten er engasjert til å bistå med anskaffelse av løst inventar, spiller vi en viktig rolle i utforming av kravspesifikasjoner og tildelingskriterier i anbudskonkurransene. (Ikke alle kommuner og offentlige foretak er like flinke til å benytte interiørarkitekters kunnskap om møbelkvalitet når de skal kjøpe møbler. Mange lar oppdraget gå rett til møbelforhandleren de har rammeavtale med.) Møbler til det offentlige skal anskaffes i hht Lov om offentlige anskaffelser. Norge er del av EØS og lovverket skal sikre lik konkurranse. Det regulerer derfor muligheten til å spesifisere «bestemte fabrikater (...), varemerker, (...) eller til en bestemt opprinnelse eller produksjon som fører til at visse leverandører eller produkter favoriseres eller utelukkes.» (LOA, §15-1) Det betyr at møbler skal beskrives produktnøytralt, og at det er ikke lov å beskrive møblene som norske. Noen oppdragsgivere lar interiørarkitekten få lov til å benytte referansebilder av produkter som eksempel på designmessig uttrykk, andre ikke. Det er altså ikke nødvendigvis motvilje hos interiørarkitektene som gjør at norske offentlig bygg ikke fylles av norsk design. Lovverket kan i mange tilfeller oppleves som frustrerende. Ved å måtte utforme kravspesifikasjonene produktnøytralt reduseres interiørarkitektens mulighet til å kunne bruke norsk design som identitetsskapende element i offentlige bygg.
Det finnes imidlertid noen muligheter. I den generelle teksten til konkurranse-grunnlaget er det mulig å fremheve et byggs betydning i norsk historie eller samfunnsliv der dette er relevant. Tilbyderne gis dermed en tydelig pekepinn på hva man er ute etter å oppnå med anskaffelsen. Krav til bærekraft og miljøkvalitet kan, utformet riktig, også bidra til at møbler skal være kortreiste. Forutsetningen må imidlertid være at prosjektets økonomiske rammer er tilpasset et norskprodusert møbelutvalg. Priser på norske møbler er dessverre ofte ikke alltid konkurransedyktige med produsenters produkter fra andre land.
Det er utfordrende å beskrive både miljøkvalitet og møblers estetiske kvalitet slik at evalueringen blir transparent og etterprøvbar. Vi opplever at de ansvarlige i stat og kommuner ikke alltid har høy bestillerkompetanse. De kjenner ikke lovverkets innhold og praksis godt nok til å benytte det i sin fulle bredde. Når kvalitet er utfordrende å evaluere og budsjettet er stramt, er det lett å ty til pris som tungtveiende kriterium.
Til tross for et utfordrende lovverk jobber norske interiørarkitekter for at norsk design skal være representert i norske, offentlige bygg. Utenriksdepartementet har høyt fokus på norske designere og møbler når de i samarbeid med interiørarkitekter innreder utenriksstasjoner. Både Nasjonalmuseet, Deichmann og Munchmuseet har fått møbler designet spesielt til bygget av norske designere og interiørarkitekter. I Arkitektur N nr. 1 i 2021 kan man lese om møbelgrupper i Nasjonalmuseet som er kuratert i forhold til perioder i norsk designhistorie. Interiørarkitektene i Norge er absolutt interessert i å kunne løfte frem både norske designere, norskproduserte møbler og aller helst kombinasjonen av disse.
Kaja K. Geiran
Interiørarkitekt MNIL og visepresident i NIL