Arkitektnytt nr. 07/2016Likheten mellom kunsthåndverkerens og designerens virke er i dag blitt mange. Begge skaper tredimensjonal form, investerer i egenarbeid som gir usikker avkastning og stiller ut sine arbeider på de samme visningsstedene. Ulikhetene er også mange. Kunsthåndverkerne har egne stipendordninger, visningsvederlag, momsfritak og et offentlig innkjøpsfond for sine arbeider. Designerne har ingen av disse.
Hva skjer når et museum eksempelvis ønsker et designobjekt til sin samling? Om et designarbeid skal «kjøpes inn» til en offentlig museum eller samling, må det doneres. Det finnes ingen budsjetter eller fond. I motsetning til en kunstner eller kunsthåndverker, mottar designeren ingen honorar for et innkjøpt arbeid, men må i praksis betale innkjøpet selv ved å gi det som gave. Om designeren har arbeidet sitt i produksjon, er det produsenten som bærer kostnaden ved et «innkjøp». Det er dette gratisprinsippet som ligger til grunn for dokumentasjon og formidling av norsk samtidsdesign. Neppe et godt fundament ut fra et kunsthistorisk og designfaglig ståsted.
Hvilke signaler sender dette til norske designere om verdien av norsk design? Regjeringen beskriver visuell kunst som billedkunst, kunsthåndverk, kunst i offentlige rom, arkitektur og design. Mens myndighetene fremholder viktigheten av design som et verdiskapende verktøy, signaliserer de offentlige ordningene på alle måter at designeren har en lavere status enn en kunstner eller kunsthåndverker. Designeren opplever en uoverensstemmelse mellom politisk korrekte festtaler, presseoppslag og egen arbeidshverdag.
Etablering av et statlig innkjøpsfond for design er godt sted å starte for å øke designerens status og for å bevare deres arbeid som en del av vår felles kulturhistorie.
Foto: Morten Brun
Solveig Torsteinsen,
Møbeldesigner MNIL
på oppdrag fra NILs styre