Nå er det slik at Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) ikke godkjenner interiørarkitektens formalkompetanse for å kunne få sentral godkjenning. Det er frem til 2018 lempet på kravet om formalkompetanse, slik at interiørarkitekter med lang og god realkompetanse kan søke om ansvarsrett for prosjektering i tiltaksklasse 1.
Det jobbes fra flere hold inn mot DiBK for å avdekke såkalte «utilsiktede negative konsekvenser» for næringen. Det er ikke bare interiørarkitektene som har fått problemer med kravene til sentral godkjenning. NIL jobber for at våre medlemmer skal komme ut av denne prosessen med en godkjenningsordning som ivaretar interiørarkitektens interesser. NIL har opprettet en arbeidsgruppe som i samarbeid med Holte as har skrevet et brev til DiBK hvor vi redegjør for innholdet i utdannelsen og skisserer mulige løsninger for at interiørarkitekter skal kunne gis sentral godkjenning.
HVORFOR SENTRAL GODKJENNNING?
Det er viktig at faget interiørarkitektur anerkjennes på lik linje med arkitektur og landskapsarkitektur på statlig nivå, og at interiørarkitektur er et naturlig godkjenningsområde. Dette er en del av arbeidet med å profesjonalisere faget og dets utøvere.
Man kan selvsagt stille spørsmålet om det er riktig at interiørarkitekten skal inneha ansvarsrett for arkitekturprosjektering.
Det er i mange tilfeller relevant for en interiørarkitekt å kunne søke om mindre tiltak som fasadeendringer, tilbygg og garasjer, men også for større tiltak som enebolig, hytter, bruksendring med mer. Dette er oppgaver interiørarkitekter med mastergrad og relevant erfaring har kompetanse til å gjennomføre.
Det er også flere interiørarkitekter som har jobbet på arkitektkontorer og tegnet bygg i alle tiltaksklassene og opparbeidet seg lang og solid erfaring innen arkitekturprosjektering. På mindre kontorer i distriktene er det sjelden at interiøroppdragene er så mange og store at interiørarkitekten kan arbeide utelukkende med dette, derfor får interiørarkitekten en utvidet rolle og en utvidet kompetanse. Men, dersom denne fagutøveren skulle starte for seg selv og forlate kontoret som innehar godkjenningen, slettes denne kompetansen med et pennestrøk, da formalkompetansen til interiørarkitektene per nå ikke godkjennes for sentral godkjenning eller ansvarsrett i tiltaksklasse 2.
Det som da blir utveien for denne gruppen med fagutøvere, er å engasjere en faglig leder som skal kontrollere at den jobben interiørarkitekten gjør er faglig forsvarlig. Dette er en tungvint og fordyrende løsning som verken sikrer god arkitektur eller gode prosesser. Vi kommer til et scenario der en interiørarkitekt som har praktisert som arkitekt i 20 år, og tegnet bygg i tiltaksklasse 2 med sin lokale godkjenning, nå må engasjere en arkitekt med seks års arbeidserfaring til å inneha det faglige ansvaret.
Nevnte eksempler er tiltak der ansvarsområder krysser arkitektens ansvarsområder, men vi ser også muligheten for at interiørarkitektur kan bli et eget ansvarsområde. Godkjenningsområdet kan innebære prosjektering av planløsning, universell utforming og øvrige elementer i TEK10 kapittel 12 «planløsning og bygningsdeler i byggverk». Dette godkjenningsområdet vil være særlig aktuelt i tiltaksklasse 2 og 3.
Tilsvarende ansvarsområder kan også ligge direkte under PRO arkitektur, men ved at det i tillegg innføres et nytt og mer snevert godkjenningsområde, sikrer man fokus på faget - samtidig som man sikrer at spisskompetansen som gis gjennom master i interiørarkitektur og møbeldesign kan utøves under egen sentral godkjenning og egen ansvarsrett i de prosjekter hvor de allerede i dag har en sentral rolle.
ER FORSTÅELSEN FOR ARKITEKTURFAGET GOD NOK I DIREKTORATET FOR BYGGKVALITET?
Dersom man tar en titt på listen over ansatte i DiBK er det kun 2 av 102 ansatte som har tittelen arkitekt. Av de 37 ansatte på avdeling for sentral godkjenning er det 23 ingeniører og ingen med tittel arkitekt. Nå er det mulig at ingeniørene som er ansatt hos DiBK har svært god oversikt over arkitektfagene, men neppe like god oversikt som arkitektene. Er dette et system som ivaretar interessene til arkitekter, interiørarkitekter og landskapsarkitekter?
Tyskland har et system der bransjen selv godkjenner fagutøverne gjennom «Bundesarchitektenkammer». «Bundesarchitektenkammer» (BAK) er en paraplyorganisasjon for de 16 tyske arkitektregionene. BAK ivaretar nasjonale og internasjonale interesser for 120 000 tyske arkitekter, hvorav 86,6 % er konstruksjonsarkitekter, 5,6 % er landskapsarkitekter, 4,3 % er interiørarkitekter og 3,4 % er registrert som byplanleggere. For å få lov til å bruke titlene «arkitekt», «interiørarkitekt», «landskapsarkitekt» eller «byplanlegger» må man være godkjent i BAK. Dersom fagutøveren ikke er godkjent her, kan vedkommende ikke benytte en av disse titlene.
Når en arkitekt har fått godkjenning gjennom BAK har også vedkommende rett til å levere byggesøknader og inneha ansvarsrett innenfor sitt fagområde.
I Norge ønsker arkitektprofesjonene bedre beskyttelse av titlene og faget. Kunne NAL, NIL og NLA spille en større rolle i arbeidet med godkjenningen av våre egne fagutøvere på et statlig overordnet nivå gjennom en tilsvarende paraplyorganisasjon som BAK? Organisasjonene har allerede strenge opptakskrav for å oppnå medlemskap og de faglige kvalifikasjonene til medlemmene av disse organisasjonene er udiskutable. Dersom DiBK skal fortsette å inneha rollen som godkjenningsinstitusjon, burde det være et tettere samarbeid mellom de ulike bransjeorganisasjonene og DiBK, slik at vi til enhver tid sikrer at enkelte yrkesgrupper ikke «utilsiktet» står uten mulighet for å utøve faget sitt.
Det blir interessant å se hva utfallet av arbeidet med «ordningens utilsiktede negative konsekvenser» blir. Vi kan håpe at Direktoratet for byggkvalitet kan godkjenne interiørarkitektens formalkompetanse for arkitekturprosjektering i tiltaksklasse 1, men kanskje er det andre måter å godkjenne utøvere av arkitekturfaget på som er både bedre og mer hensiktsmessig enn dagens ordning?
Terese Simonsen
President i NIL, interiørarkitekt MNIL